I en artikkel på Rushprint, lurer førstelektor ved Teaterhøgskolen Øystein Stene på hvorfor unge tilsynelatende ikke interesserer seg for samtidsdramatikk. Jeg er ikke så sikker på at problemet ligger først og fremst hos de unge. Som et innlegg i debatten på Scenekunst.no; her er er noen forslag til svar:
Fra en produksjon av Sense av Anja Hilling på Southwark Playhouse i London
En kikk på Nationaltheatrets høstlansering viser en imponerende satsning på moderne dramatikk med norgespremiere på hele ETT originalt moderne skuespill; Mr Kolpert på Thorshovtheatret. Av moderne norsk dramatikk finnes kun Jon Fosss nyskrivning av det antikke greske stykket Ifigenia i Aulis.
Det Norske Teatrets gjentatte satsning på moderniseringer av klassikere, nylig med Jungelboken og nå med Den Hemmelige Hagen, skal absolutt berømmes. Men samtidsdramatikk er det ikke. Av moderne dramatikk presenterer høstsesongen Neverland av Maria Tryti Vennerød, musikalen Next to normal og Køntrilåvv av Ragnar Hovland. Skal vi si: Marginalt bedre enn Nationaltheatret?
Man skulle kanskje tro at stedet å få med seg et representativt utvalg av ny norsk dramatikk var ved Norsk Dramatikkfestival. Vel, i 2009 viste festivalen fram 5 nye norske scenetekster. I 2007 viste festivalen også fram 5 skuespill, pluss en håndfull ti-minutters tekster. Til sammenligning viser en rask opptelling på www.dramatiker.no at Norsk Dramatikerforbund har over 200 medlemmer. Her er det altså åpenbart et marginalt utvalg som er foretatt, og en stor bredde som ikke er representert.
“Det virker heller ikke som om folk har merket seg www.dramas.no” sier Stene. Mulig det. Men så ble den nye databasen også åpnet 1. mars i år, for knappe fire måneder siden. Til sammenligning foregikk første runde av opptaksprøvene til KHIO fra 9. mars, altså bare åtte dager etter at det nye Dramas var lansert. Åpenbart ikke tid nok til å hverken finne eller få tilsendt relevante manus. Vi må nok vente lenger for å se effekten av den nye databasen.
Når det gjelder Dramas så bør det for øvrig nevnes at man er nødt til å oppgi tilknytning til en teatergruppe for å kunne registrere seg, noe det ikke er sikkert at alle søkere til skuespillerutdanningen har muligheten til. Dramas er også nøye med å opplyse om at “Dramas er et serviceorgan for amatørteatergrupper i Norge”, altså ikke et bibliotek for teaterinteresserte ungdommer. Hver såkalt “lånekopi” må også i realiteten leies for 80 kroner, så hvis du for eksempel ønsker å lese la oss si seks skuespill for å ha sjans på å finne en monolog som passer deg, så må du ut med 480,- kroner. Og finner du fremdeles ikke noe som egner seg så vil det hele etterhvert begynne å bli en ganske dyr affære.
Hos landets bokhandlere står dramatikken stort sett sammen med lyrikken. Det er det sikkert gode, akademiske grunner til. Men det er ikke nødvendigvis så lett å gjette seg til. Og når prisen for et enkelt skuespill kan komme opp i 300,- kroner (som for eksempel Fosses “Jente i gul regnjakke” som med sine 87 sider er å få kjøpt til 299,- kroner på Bokkilden.no), så er det ikke så rart om bokhandlerne ikke er ungdommens første kilde til skuespillmanus.
For de ungdommene som faktisk går på teater og prøver å få med seg det som finnes, så er det allikevel få muligheter til å oppdage dramatikk ut over det stykket du har billett til. Tenk om det var en bokhandel i foajeen på Nationaltheatret som solgte dramatikk, slik det finnes for eksempel på National Theatre i London eller Volkstheater i Wien! En liten bokhandel som solgte både norsk og utenlandsk dramatikk; utgivelser på norsk og gjerne også engelske utgivelser, eller på andre språk for den saks skyld. Da hadde det faktisk gått an å snuble over dramatikk og dramatikere du ikke hadde hørt om før. For et eller annet sted må man jo høre om alle de fantastiske samtidsdramatikerne for første gang. Og hvor er det meningen at det skal skje?
Dramatikk til salgs på teatrene?
Jeg antat at en god del av søkerne til skuespillerlinja, om ikke på langt nær alle, har bakgrunn fra Drama VGS. I læreplanen for Drama på videregående nivå er ordet “samtidsdramatikk” overhodet ikke nevnt. Til gjengjeld er dramatikk fra “det 20. århundre” eller “nyere tid” (når nå det måtte være) nevnt tre steder:
“Elevene skal kunne arbeide praktisk med sceniske tekster, fortrinnsvis med utgangspunkt i det 20. århundre.”
“Elevene skal kjenne sentrale uttrykk for teater fra det 20. århundre, slik de er nedfelt i dramatiske tekster.”
“Elevene skal ha tatt aktivt del i oppsetningen av ett dramatisk verk, som f.eks. en
klassiker fra eldre eller nyere tid.”
Hvordan dette tolkes på de forskjellige skolene rundt om i landet som tilbyr drama VGS vet jeg ikke, men min egen erfaring fra å ha gått dramalinja er følgende: Jeg gikk ut av dramalinja uten å ane noe om mangfoldet som fantes i samtidsdramatikken. Jeg skjønner godt at man i løpet av tre år på videregående ikke kan rekke over alt. Og det kan godt hende at det kan argumenteres akademisk for at det er viktigere at jeg vet hva koturner er enn at jeg har lest “Meir” av Maria Tryti Vennerød eller “Shopping and f*cking” av Mark Ravenhill. Men jeg skulle ønske at jeg hadde gått ut av videregående med et inntrykk av at det fantes MASSE spennende dramatikk der ute som dramalinja dessverre ikke hadde rukket over, heller enn et inntrykk av at jeg hadde vært gjennom “det viktigste” og at det jeg hadde gått glipp av ikke var så mye å kimse av. Det er mulig dette er et personlig hjertesukk, og at andre har hatt en helt annen opplevelse. Men etter Stenes hjertesukk å dømme, så virker det kanskje ikke sånn allikevel?
Spørsmålet er altså: Hvor skal ungdommen oppdage samtidsdramatikken? Eller like gjerne: Hvor skal du og jeg og publikum generelt oppdage samtidsdramatikken? Hvis den ikke spilles, ikke er synlig, ikke er tilgjengelig? Hvis den ikke utgis? Ikke oversettes?
Ungdommen er ikke skyldig sin mangel på kjennskap til samtidsdramatikken. Ansvaret der må kanskje deles bredt, men det er nok først og fremst teatrene og skolene som sitter med nøkkelen til ungdommens interesse for og kjennskap til samtidsdramatikken. Og for at de skal interessere seg, så må vi – teatermiljøet – interessere oss først.
Stenes oppsummering er jeg hjertelig enig i: Hvis du har lyst til å bli skuespiller, så er det et godt råd å se så mye teater som mulig og lese så mye dramatikk som mulig. Og hvis det er noen der ute som gjerne vil bli skuespillere, og som har lyst til å lese moderne dramatikk, men som ikke vet hvor de skal begynne å lete, så må de gjerne ta kontakt med undertegnede. Jeg vet ikke alt, men jeg kommer mer enn gjerne med råd, tips og anbefalinger fra det jeg har lest, om det skulle ønskes!
For øvrig vil jeg gjerne få nevne at Oslo Internasjonale Teater (http://oslointernasjonaleteater.wordpress.com) gjør iscenesatte lesninger av moderne internasjonal dramatikk på jevnlig basis. Hovedvekten av vårt arbeid dreier seg rundt å få stykker oversatt til norsk, med fokus på dramatikere som er anerkjent internasjonalt eller i sitt hjemland, men som foreløpig ikke er kjent i Norge. Høstens program inkluderer flere spennende dramatikere som tyske Anja Hilling og kroatiske Ivor Martinic. Og det er også mulighet for å oppdage fantastisk monologmateriale til neste års søknadsrunde på KHIO, om det er det man skulle ønske seg.
Sånn for å avrunde:
På Det Åpne Teater, før de skiftet navn, oppdaget jeg en gang en låst glassmonter i en mørk krok i foajeen. Den inneholdt et par-tre utgivelser av moderne norsk dramatikk. Glassmonteren var gjemt bak den store jerndøra inn til Hallen, et sted der ingen kunne se den. Der lå den moderne dramatikken altså innelåst og støvet ned, som en museumsgjenstand, uten at det gikk an å bla i bøkene eller i det minste snu dem opp ned og lese synopsiset på baksiden.
Sist jeg var innom Dramatikkens Hus var monteren borte.
Jeg håper bøkene kommer tilbake. Og at de har tatt med seg noen av vennene sine, og at de igjen har tatt med seg enda flere venner, og at et besøk i foajeen på et av byens teatre vil kunne bli en fest der man kan bade seg i utgitt dramatikk.
Og monteren, den håper jeg fortsetter å holde seg langt, langt unna.
- Øystein Ulsberg Brager
Teaterregissør og kunstnerisk leder for Imploding Fictions og Oslo Internasjonale Teater
Sieben Frauen und ein Mann betreten im Lauf des Abends die kleine Bühne im Theater Drachengasse, Raum Bar & Co. Sie präsentierten das Finale des Nachwuchs-Theater-Wettbewerbs, Thema “Die Angstmacher”. Die meisten von ihnen sind schauspielerisch sehr gut ausgebildet, haben auch schon an großen Bühnen Erfahrungen gesammelt.
