Imploding Fictions’ new show opens 16th December!

0956-0900-Txt

Imagine if you could achieve everything you wanted just through saying the right things?!

Conversation (Norwegian title: Den perfekte samtalen) is a lecture performance teaching you how you can influence other people – teachers, bosses, work colleagues, potential lovers – and have everything exactly the way you want it…

The show details the attempt to hold the perfect conversation, and how impossible this is, touching on themes like rethoric, the art of conversation, the power of words – and their powerlessness.

The show is produced in Norway, and performed in Norwegian.

Performance dates 2014
Opening night tuesday 16th December 7.30 pm
Matiné 17th December 11 am

Where
Cafeteatret / Nordic Black Theatre, Hollendergata 8, Oslo, Norway

Tickets
100,- kroner
Tickets are purchased at the door.

LiteBilde-3

Available for touring for adults and teenage audience
The production is made to be performed in lecture halls, theatres or ordinary classrooms. We perform the show in two different versions:

– For adults. Perfect for theatre festivals, arts venues and for your business seminar!
– For schools, 16-19 year olds.

Cantact person: Elisabet Hagli Aars, eaars(a)hotmail.com

Credits
A show by Imploding Fictions
Based on Conversation by Alexis Clements
Adapted by Elisabet Hagli Aars & Øystein Ulsberg Brager
With: Elisabet Hagli Aars
Directed by: Øystein Ulsberg Brager
Photo: Ida Oppen
Graphic design: Anders N. Pedersen
Supported by: Fond for frilansere (Norsk Skuespillerforbund), Nordic Black Theatre, Spenn.no og FFUK.

Spenn logo

NBT logo

FFUK_Logo

Logo_NSF

Posted in Imploding Fictions | Leave a comment

Kinder K at Sorialabfestivalen 2014

Sorialabfestivalen 2014The production of Kinder K directed by Øystein U. Brager has enjoyed great success performing at festivals all over Norway. On Saturday 22nd November it will be back in Oslo for one performance only at Sorialabfestivalen 2014.

Check out the festival’s Facebook event here.
Read more about the production here.

KinderKPhoto: Tanja Steen

- Oystein

Posted in Imploding Fictions | Leave a comment

A journey into a journey

Kunstnerisk leder for Imploding Fictions, Øystein Ulsberg Brager, er også frilanser og har for tiden regien på forestillingen Journey to the East. Han skrev en lang tekst til forestillingens program, men ikke alt fikk plass i det trykte programmet. Derfor poster vi den fulle teksten her.

 

flyer-final-TT-front

 

A journey into a journey

 

Adopsjon er så vakkert. Det finnes kanskje ingenting mer hjertevarmende og rørende enn å se et foreldreløst barn bli tatt vare på av to nye, kjærlige foresatte. Det finnes ingen mer altruistisk handling enn å ta på seg det livslange ansvaret for et forlatt barn.

 

Det er det vi tenker, er det ikke? Vi som er liberale, omtenksomme, vestlige, ikke-rasistiske.

 

Et nytt liv i et bedre land. For en vakker idé.

 

Bedre land? Altruistisk? Forlatt? Tja. Verden er ikke så enkel. “Landet vårt er bedre enn deres” er ikke så langt unna “Vi er bedre enn dem”. Og hva med altruistisk? Vel, er det ønsket om å hjelpe barnet som står sterkest, eller ønsket om å hjelpe seg selv å bli forelder? Er det en menneskerett å få barn? Forlatt – eller en mor som ble overtalt til å selge barnet sitt for å sikre en “velmenende” adopsjonsagent profitt? Det er mye grums i adopsjonsvannet.

 

Jang Yoon Jin picFoto: Privat.

De burde være takknemlige. De adopterte, altså. De ble jo tatt vare på. Av oss. Vi ga dem jo kjærlighet og delte av vår kultur. Det er litt frekt, er det ikke? Å lure på hvem som fødte dem? Spiller det noen rolle, da? Det var jo vi som kjøpte bunad.

 

Da jeg ble invitert til å ha regi på Journey to the East var jeg ganske naiv. Tenkte på adopsjon som noe i utganspunktet positivt. Tenkte at jeg kunne tenke meg å adoptere selv. Jeg og kjæresten min var enige om at dersom vi skulle starte familie kunne vi tenke oss ett egenprodusert barn og ett adoptert barn. Jeg hadde aldri tenkt over hva som kunne være vanskelig eller negativt for den adopterte.

 

JTTE_001_Jan Christensen_LOWRESFoto: Jan Christensen

 

Jeg fikk låne en høy bunke bøker av Mona Grenne, hvis historie dette stykket baserer seg på. Faktabøker, essaysamlinger, poesi og romaner skrevet av adopterte. Da jeg kom ut på andre siden var jeg slett ikke så sikker lenger på at adopsjon var så udelt positivt som jeg først hadde trodd. Ikke bare negativt – for alle del – men ikke bare enkelt heller. At rasisme er et problem visste jeg jo, men jeg hadde ikke skjønt akkurat hvor vanskelig det er å alltid se annerledes ut. Fortellingene om å reise tilbake til sitt opprinnelsesland, og å stå midt på gata i dette fremmede landet (et fremmed hjemland – for et fantastisk oxymoron) og endelig se ut som alle andre, endelig være en del av massen, endelig være usynlig, endelig bare være seg selv – de historiene rørte meg. Historiene om å åpne munnen, og så ha alle øyne rettet mot deg igjen, når alle umiddelbart skjønner at selv om du ser ut som oss, så er du ikke som oss, opplevelsen av å komme “hjem” – men så ikke høre hjemme der heller – rørte meg dobbelt.

 

Jeg er også fascinert av hvor nytt dette temaet er. Utenlandsadopsjon i organiserte former har bare eksistert siden andre verdenskrig, og det er først i løpet av de siste 30 årene at adopsjon har eksistert i stor skala1. Det betyr at det først nå vi ser en hel generasjon med adopterte barn som har blitt voksne, og som har fullført sin utdanning som journalister, skuespillere, forfattere osv. Det er først nå vi virkelig får høre dem fortelle sin egen historie. Journey to the East er med på fortelle denne historien her i Norge.

 

JTTE_002_Jan Christensen_LOWRESPer Vidar Anfinnsen og Mona Grenne. (Foto: Jan Christensen)

 

Konfliktene mellom adopterte som ønsker å lete etter sitt biologiske opphav og adoptivforeldrene som føler seg forrådt av dette. Motsetningene mellom adopterte søsken – de som vil lete, og de som ikke vil vite. Fortellingene om de som finner sine biologiske foreldre, og så blir presset inn i vanskelige situasjoner: “Nå er du en del av familien igjen, nå må du ta ansvar. Du som er fra Vesten er jo rik. Vi forventer at du sender penger!” De som finner sine foreldre, men allikevel ikke skjønner hvem de er. De som ikke finner dem. Adopsjon er et overmettet tema, med historier nok til myriader av kunstverk i alle sjangre.

 

I Journey to the East forteller vi én slik historie. Dramatiker Nelly Winterhalder har tatt tak i Monas sanne historie og lagt til fiksjonslag som hjelper til å formidle fortellingens universelle innhold. Fortellingen har fått dramatisk og poetisk form. Noen av scenene er tettere opp til virkeligheten enn du kanskje skulle tro. For eksempel er det sant at Mona deltok i programposten “Mom, I miss you” på det Sør-Koreanske TV-programmet I miss that person på KBS. På dette programmet fortalte hun, inn i kameraet, at hun lette etter moren sin. Stykkets klimaks på adopsjonskontoret er også hentet fra virkeligheten.

 

Andre situasjoner du vil få se er kanskje ikke tatt rett ut av virkeligheten, men følelsene som formidles er sanne.

 

JTTE_003_Jan Christensen_SMALLPer Vidar Anfinnsen og Mona Grenne. (Foto: Jan Christensen)

 

Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvordan er hun; den biologiske moren min? Hvordan ser hun ut? Hvordan snakker hun? Hva slags personlighet har hun? Likner hun på meg? Er hun slik? Eller sånn? Eller slik?

 

Vi har utforsket en rekke spørsmål i dette stykket, og gitt det en eklektisk visuell stil. Det er ikke tilfeldig. Vi kanalhopper mellom de forskjellige bildene en koreanskadoptert vil kunne ha av sitt opphav. For når man er oppvokst i Norge, hvilke kilder har man egentlig til å danne seg et bilde av sin Sør-Koreanske opprinnelse? Monas mangeårige erfaring som stemmeskuespiller og dubber finner også veien inn i en forestilling som vi håper er underholdende og har glimt i øyet samtidig som den er rørende, tankevekkende og gir nye perspektiver.

 

På KBS sine hjemmesider kan man lese at det er 200.000 som har blitt utenlandsadoptert fra Sør-Korea.2 Fra 1996 til 2007 deltok 2000 personer i programmet “I miss that person”. Om dette kun hadde vært utenlandsadopterte så hadde det tilsvart ca. 200 adopterte i året. Dersom alle 200.000 skulle deltatt i hvert sitt TV-program, ville programmet gått i 1000 år.

 

Velkommen til Journey to the East.

 

Øystein Ulsberg Brager
Regissør

 


Journey to the East is performed at
Cafeteatret / Nordic Black Theatre
from 23 to 27 September 2014.

To read more about Journey to the East look at the project website.
To book tickets click here.

Flyer by Elin Iversen.
See the project website for other credits.

 

1http://www.johnstonsarchive.net/policy/adoptionstatsintl.html
2http://english.kbs.co.kr/tv/program_view.html?sec=1&No=135

(PS. Journey to the East is produced by Mona Grenne and co-produced by Nordic Black Theatre, and is not an Imploding Fictions’ production.)

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Drømmer og uendelighet

IO_MG_2154 copy

 

Man når ikke alltid dit man drømmer om å nå. Man vil bli astronaut, men blir avdelingsjef. Man vil reise jorda rundt, men dro på helgetur til Køben. Man vil skape et genialt kunstverk som rører alle i hele verden, men lager noe som bare rører noen få.

 

Drømmenes funksjon

Det er synd på menneskene. Det er stor smerte i å ikke nå dit man har drømt om å nå. Ofte synes det bedre om man hadde sluppet å drømme. For hvordan forholder man seg til realitetene; til at man kun nådde dit man faktisk nådde?

 

Kanskje hjelper det å forstå drømmenes funksjon. Jeg tror mange misforstår hva drømmer er ment å gjøre for oss. Hvorfor det er positivt å drømme. Man tror gjerne drømmene visualiserer dit man skal; målet, endestasjonen. Men jeg tror ikke drømmenes funksjon er å danne en standard å måle seg etter. Jeg tror drømmene er til for å gi oss retning.

 

Dere får unnskylde en voldelig metafor: Når du skal slå noen i trynet, så skal du ikke sikte på ansiktet til vedkommende. Det gjør slaget veikt. Du skal sikte gjennom motstanderens ansikt, som om du vil knuse veggen bak ham. Den ekstra strekningen du planlegger at slaget skal gå, den ekstra styrken du legger til, øker slagets effekt betraktelig.

 

Eller ta en spydkaster. Hvor langt ønsker hun å kaste? 80 meter? 90 meter? Kanskje. Men kanskje er ønsket å kaste så langt hun kan. Så langt at spydet ikke lander, så kraftig at spydet ender med å gå i bane rundt jorda. Inn i evigheten. Resultatet er 80 eller 90 eller 100 meter og kanskje ny personlig rekord. Ønsket som ligger bak kastet er noe annet. Man må ikke blande sammen resultat og prosess. Og målet ditt – drømmen din – er ikke del av resultatet. Den er en del av prosessen.

 

IO_MG_2420 copy

Det uendelige Amerika

 

Før jeg dro til USA så var det store landet i vest aller mest en drøm. Mengder av filmer, bøker og TV-serier hadde skapt mitt bilde av et land og en kultur som strakte seg ut over uoverskuelige vidder, endeløse fjellterreng, evige bylandskap, highways inn i evigheten. Idéen om Amerika hadde en uendelighet ved seg. Hva som helst kunne skje der, alt kunne eksistere i mine drømmers Amerika.

 

Da jeg besøkte USA for første gang kjørte jeg fra Kansas City, Missouri til Atlanta City, Georgia. Turen dekker ca. en tredjedel av USA på tvers og tar omtrent 14 timer. Jeg så det meste av midtvesten fra bilvinduet. Plutselig ble USA et virkelig sted. Og ikke bare ble det virkelig, det ble også endelig. USA fikk en begynnelse og en slutt. Det er et endelig antall mennesker som bor der. Et endelig antall miles med veier. Et endelig antall nabolag. Et endelig antall veikroer.

 

Men ikke lenge etter at jeg kom hjem ekspanderte USA igjen til sin kjente, betryggende, inspirerende størrelse. TV-skjermen og kinosalen og teaterscenen var igjen med på å vekke til live det uendelige Amerika, der invasjoner fra det ytre rom er like naturlig som å være nabo med en gangster.

Innad i en enkelt film eller et enkelt teaterstykke finnes kun et par timer med materiale. Kun et par timer med historier, et par timer i noen rollefigurers liv, et par timer med interiører og eksteriører. Men implisitt i den historien du bevitner finnes det en større verden, en verden som eksisterer rundt det vi hører og ser. Alt det vi kan se for oss at skjer mellom de scenene vi er vitne til, alt vi kan forestille oss at finnes videre ned den gata der hovedpersonene bor, alt som finnes i byen ved siden av der det hele skjer, og i byen ved siden av der igjen, og ved siden av der igjen. I nabolandet. På naboplaneten. Et helt nytt univers fødes med hver nye historie. Og fordi det er et drømt univers, inne i hver enkelt av oss, så innehar det uoverskuelige muligheter, skjebner, hendelser. En ny uendelighet oppstår med hver nye historie som fortelles. Kunsten er med på å gjøre verden uendelig igjen.

 

Behovet for uendelighet

 

Vi trenger uendelighet. Det inspirerer drømmene våre, drømmer som ikke er endestasjoner i livene våre, men drømmer som ligger forbi de målene vi kan nå i våre korte liv. Drømmer som gir oss kraft og energi til å leve til vårt ytterste potensiale.

 

IO_MG_2332 copy

 

Forskjellen på inspirasjon og materiale

 

En liten digresjon for å rydde opp i noen begreper: Forskjellen på inspirasjon og materiale. Mange ser ikke forskjellen, og blander sammen det som jo er to svært forskjellige ting. Det er ikke så rart – inspirasjon er vanskelig å sette fingeren på, mens materiale er konkret og håndfast. Det kan være vanskelig å se forskjellen på inspirasjonen bak et verk og materialet som verket er satt sammen av.

Hvis jeg går og ser en film der noen blir brutalt myrdet med en øks, og så skriver en novelle om noen som blir brutalt myrdet med en øks, så ville mange sagt at jeg ble inspirert av filmen. Men jeg er ikke enig i at det nødvendigvis stemmer. Bildene fra filmen var materiale som jeg brukte på (forhåpentligvis) en ny og spennende måte i mitt nye verk, så klart. Men det kan ha vært noe helt annet som inspirerte meg. Måneskinnet gjennom greinene. Lukten av kjæresten min. En sang på radioen. Kanskje noe jeg ikke en gang kan sette ord på, som en følelse, eller en anelse av noe udefinert.

 

Inspirasjonen vandrer ikke nødvendigvis i rette linjer. Den tar heller omveier, snarveier, bakveier. Den går i bue, rundt hjørner, via kroker og kriker vi ikke forventer, via mystiske og bortgjemte stier.

 

Du kan stille deg selv åpen til å ta inspirasjonen imot, men du kan ikke tvinge den eller lure den. Du kan lete etter den på steder der som du vet gir deg den kjente, kilende følelsen av kreativitet, men du kan ikke vite om den vil komme. Kanskje overrasker den deg heller der du minst forventer det. Det finnes ingen matematisk formel for inspirasjon.

 

IO_MG_2447 copy

Kunstens oppgave

 

Dette er kunstens oppgave: Å inspirere menneskene så de kan yte sitt ytterste og oppdage sine beste egenskaper. Å inspirere oss til å skape det som ikke før er skapt, for å stadig lede menneskeheten fram mot en verden som er levelig, vakker og human.

 

Kunsten er uvurderlig i et hvert samfunn som ønsker utvikling; det være seg et teknologisk samfunn, et industrielt samfunn, et økologisk samfunn, et miljøfokusert samfunn, et produksjonsrettet samfunn, et handelsdrevet samfunn, et individuelt samfunn, et kollektivt samfunn. Retningen i landets politikk (la meg være overtydelig: retningen i norsk politikk) spiller ingen rolle. Kunsten fyller uansett en uerstattelig samfunnsrolle.

 

For hvem vet nøyaktig hva som driver oss? Hva som gir oss våre beste idéer? Hva som lar oss oppfylle vårt største potensiale som mennesker, samfunnsborgere, forskere, entreprenører, gründere, lærere, leger, bakere, rørleggere, konsulenter og kontorarbeidere, innovatører innen alle yrker og samfunnslag, i det private, offentlige, personlige? Hvem vet nøyaktig hvilken input vi trenger for å skape den outputen som løser problemene samfunnet til enhver tid står overfor?

 

Vi kan ikke koste på oss å innskrenke mangfoldet. Vi har ikke råd til å ikke satse på de små, rare, smale, logisk uforståelige kunstuttrykkene. Vi vet ikke hva vi taper. Vi vet ikke hvem som kunne vokst på den opplevelsen. Vi vet ikke hvilke irrganger i hjernen som hadde omformet akkurat den opplevelsen – i kombinasjon med den kunnskapen og forståelsen som akkurat dette mennesket har tilegnet seg – til en genistrek som tar oss som samfunn og mennesker enda ett steg framover.

 

Hva inspirerte Ibsen, Falsen, Tranmæl? Hva inspirerte Colett, Friele, Anker Møller? Hva inspirerte Abel, Eyde, Bonnevie, Ottesen-Jensen?1

 

Hvem vet. Det kan ha vært måten månen lyste gjennom trærne den natta som ga dem den roen de trengte for å tenke klart. Det kan ha vært den sangen på radioen den dagen som ga dem styrken til å kjempe for det de trodde på. Det kan ha vært lukta av kjæresten deres som ga dem tryggheten til å tro på seg selv. Det kan ha vært det rare, uforståelige maleriet som de ikke likte som skapte en følelse i dem som slo rot, og som satte i gang en prosess som mange år senere skulle kulminere i en genistrek ingen hadde forutsett.

Kulturen er en viktig del av dette bildet. Fordi vi ikke vet, så har vi ikke råd til å la være. Vi har ikke råd til å la markedskreftene styre utvalget av kunstuttrykk alene. Et offentlig støttet norsk kulturliv med full kunstnerisk frihet er den billigste måten å sikre samfunnet jevn tilgang på inspirasjon.

 

Blant de mange argumentene til forsvar for kunsten er dette mitt bidrag. Til bruk overfor politikere, overfor menigmann og overfor oss selv og vår egen skiftende selvfølelse som kunstnere.

 

IO_MG_2174 copy

Barnet og ungdommen i oss

 

Jeg tror kunsten alltid snakker til barnet i oss, til ungdommen i oss. Selv den mest alvorlige tolkning av et seriøst, historisk familiedrama er allikevel en lek der teatrets begrensninger og virkemidler ikke kan annet enn å appellere til vår fantasi og til vår kreativitet.

 

Den delen av meg som ønsker, vil og drømmer; den delen kaller jeg for mitt indre barn, min indre ungdom. Den delen av meg som lar meg få lov til å strekke meg lenger enn min fysiske kropp kan klare, den delen av meg som drar linjer fra meg selv og ut i alle slags evigheter, den delen som tenker de tankene jeg aldri kunne forutsett at jeg skulle komme til å ha – den delen av meg er mitt indre barn, min indre ungdom.

 

For å gjøre denne delen av oss så solid og levedyktig som mulig, sånn at vi ikke glemmer den når vi blir voksne, tror jeg på å gi barn og unge en oppvekst som er så rik på inntrykk, tanker og opplevelser som mulig. Kunst, kultur, historier; det er ingen grense for hvor mye vi kan ta imot, og vår unike kombinasjon av kulturelle byggesteiner er det som gjør oss til det mennesket vi er. Og jo rikere hver enkelt av oss er på kultur i alle former, jo rikere blir fellesskapet. Så enkelt – og så viktig – tror jeg arbeidet vårt som kulturarbeidere er. Vi gir oss oss.

 

Uvirkeligheten

 

Vi kan ikke reise til alle hjørner av galaksen. Et menneskeliv rommer ikke å se eller oppleve alt. For et menneske er virkeligheten i praksis endelig. Og selv om universet kanskje er uendelig, så er uvirkeligheten uendelig mye mer uendelig.

 

- Øystein

 

Denne artikkelen ble først publisert august 2014 i en noe forkortet versjon
i Propellens Fanzine Dette er scenekunst for barn og unge
utgitt i forbindelse med festivalen av samme navn.

 

Fotografiene er hentet fra Imploding Fictions’ forestilling The Predictions,
som blant annet handlet om å det å drømme opp en fantastisk fremtid.
Fotograf: Ida Oppen

 

1Hvis du ikke kjenner alle disse etternavnene kan du ta en titt på http://www.vg.no/spesial/2014/topp100_1814/

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Conversations on devising

Kristina Ros, dramaturge at Barnteaterakademin, participated in a panel debate at Theatre Café Festival Oslo. She also brought a huge stack of books which we handed out to festival guests and others – thanks! The title of the book is Samtal om devising (Conversations on devising). Here is some more information about the book and about Barnteaterakademin. The information is in Swedish.

– Oystein

Samtal om devising bokomslag liten

 

Samtal om devising

En antologi från Barnteaterakademin

Red. Anna Berg, Lisa Lindén, Kristina Ros, 2013

Representanter för olika perspektiv och yrkesgrupper reflekterar kring begreppet och fenomenet devising: Hur definierar vi dramatik? Hur definierar vi text? Vem äger rättigheterna till de verk som skapas kollektivt och hur påverkar devisingmetoder teaterns olika yrkesfunktioner – dramatiker, skådespelare, regissörer, scenografer, dramaturger? Och varför är devising så inne just nu…

Antologin är kostnadsfri och finns för avhämtning på en rad teatrar i Göteborg, men går också att få sig tillsänd med post (beställaren står för fraktkostnaden). Skicka mail till: info(a)barnteaterakademin.se för mer information!

Boken är skriven på svenska.

Övriga publikationer

Barnteaterakademin har tidigare utgivit publikationerna: Makt och maktlöshet. Aspekter och tendenser inom den moderna svenska barnteatern; Kultur – nytta eller mening; Nio röster – nio pjäser.

Om Barnteaterakademin

Barnteaterakademin verkar på uppdrag av Göteborgs Stad Kultur, med syftet att främja nyskriven dramatik för barn och unga, stimulera debatt och forskning som fokuserar på barn- och ungdomsteater samt utveckla samarbeten mellan institutioner, fria grupper och representanter inom skola och kultur. Angereds Teater är sedan 2008 huvudman för Barnteaterakademin som drivs av en projektledare tillsammans med en styrgrupp, bestående av representanter från institutioner och fria grupper i Göteborg och Västra Götalandsregionen.

Info och kontakt: info(a)barnteaterakademin.se, www.barnteaterakademin.se. Projektledare Kristina Ros, mobil: 073-4347275

Posted in OIT, Theatre Café Festival | Leave a comment

Some photos from Theatre Café Festival Oslo

Theatre Café Festival Oslo was an Oslo International Theatre project. The festival series continues in Berlin, Frankfurt and Amsterdam in 2014 and 2015. Keep abreast of all the festivals at http://www.theatrecafe.eu

Photos: Ida Oppen

For full credits see OITs webpage.

– Oystein

Posted in OIT, Theatre Café Festival | Leave a comment

Watch the panel debates from Theatre Café Festival Oslo 25-27 April 2014

A huge thanks to Norsk Scenekunstbruk for filming the panel debates and publishing them on Kanal Scenekunst.

Theatre Café Festival Oslo was an Oslo International Theatre project.

Interview with playwrights
Björn Bicker (DE), Tiago Rodrigues (PT) & Jörg Menke-Peitzmeyer (DE) interviewed by Tale Næss (NO)

 

Interview with Fredrik Brattberg (NO) and director of Retours, Jean-Christophe Blondel (FR)
Interviewed by Tale Næss (NO)

 

 

Panel debate: The Nordic countries vs. the rest of Europe – similarities and differences in theatre for young audiences
Panelists:
– Michael Ramløse from Teatret Fair Play (DK)
– Anders Alnemark from Teater Fredag (SE)
– Teresa Ariosto from Company of Angels (UK)
– Stefan Fischer-Fels from GRIPS Theater (DE)
Interviewed by Tale Næss (NO)

 

 

Panel debate: Devising vs. playwriting in theatre for young audiences
Panelists:
– Kristina Ros from Barnteaterakademin (SE)
– Peder Opstad from Teater Grimsborken (NO)
– Liesbeth Coltof from Toneelmakerij (NL)
– Nils Petter Mørland from Det Andre Teatret (NO)
Interviewed by Tale Næss (NO)

 

Read more about Theatre Café Festival Oslo here and Theatre Café Europe here.

 

 

 

– Oystein

Posted in OIT, Theatre Café Festival | Leave a comment

Why do panthers hate the smell of ants?

A questionable welcome to Theatre Café Festival Oslo 25th-27th April 2015 from Artistic Director of OIT, Øystein U. Brager!

http://oslointernasjonaleteater.com/theatre-cafe-norway/

– Oystein

Posted in OIT, Theatre Café Festival | Leave a comment

Make your flowers perform in a piece of digital theatre!

Interested in making your garden perform? Read this message from our collaborator and friend Darren Lerigo!

“You Should Have Seen It Last Week…”

Hello, I am trying to create an exciting project for the Chelsea Fringe Festival and would like your help.

The project is called “You Should Have Seen It Last Week…” a phrase you will often hear a gardener say about their garden. It seems wherever you go in the world, the garden always had less weeds and more flowers back then…!

What is the Chelsea Fringe?

If the Chelsea flower show is the spectacular, stunning starlet of the horticultural world, the Chelsea fringe is the anarchic, homemade, anything goes fun lover that won’t be home until dawn.

Now in its 3rd year, it is a platform for artists and gardeners to express themselves, to join together for three weeks and encourage gardening in any form. If it is interesting, related to horticulture and legal, you are invited!

What can you do for the project?

I need people: – Who have a camera – Who have access to a plant or group of plants – whether a garden, allotment, forest edge or landscape. No gardening experience necessary! – Who can send me a picture of this plant or plants everyday for three weeks, from May 17th to June 8th 2014.

These will then be placed on the website, to create a gallery of what the plant or plants did actually look like last week! It is a flower filled version of this, basically…

http://everyday.noahkalina.com/

What else?
I hope to get people from outside of Britain, so if you, or anyone you know may be interested, please share these project details with them. I think it would be great fun to see and compare a peony in Kent just coming into flower, while a cherry blossom from Kyoto begins to pale and fade… while someone in Northern Scandinavia photos the snow melting from the petals of a crocus.

Places are limited, so please let me know if you want to be involved by midnight, Sunday March 9th 2014.

You can contact me on darrenlerigo(a)gmail.com

Many thanks, hope very much to hear from you soon,
Darren

Posted in Uncategorized | Leave a comment

You are invited… to watch our 2011 show via YouTube

The 2011 Imploding Fictions’ show You are invited… was created for the inaugural Anywhere Theatre Festival in Brisbane. It was performed online from five different Skype accounts around the world, in Norway, Germany, Spain, Texas and the UK.

For all those who missed it live, the entire show is now available via YouTube. You start the journey in Norway, then click your way through to the next part at the end of each video. Enjoy!

Read more about the show on our webpage.

– Oystein

Posted in Imploding Fictions | Leave a comment